Krig, strømkrise, inflasjon og renteøkninger dominerer nyhetsbildet. Ja, det er dårlige tider og sur stemning både for konsumenter og bedrifter som merker dårligere kjøpekraft og inntjening.
Som om ikke det var nok, så strammer regjeringen livreima skikkelig til med skatteøkninger og innsparinger som får det til å gå kaldt nedover ryggen på bedriftseiere, høytlønnede og andre rikfolk som strømmer ut av landet med kurs for Sveits og destinasjoner med lavere skattetrykk.
Ja, det er jaggu langt mellom de gode nyhetene nå om dagen, og i god norsk ånd så går debatten her på berget mest på hvor mye penger vi skal kaste på problemene våre.
Nyhetsbildet preges av politikere og personer med særinteresser som alle konkurrerer i indignasjon og egennytte når man gråter for egen syk mor. Strømstøtte for privatpersoner er innført som et tiltak og nå krever også bedriftene et tilsvarende opplegg for å hindre konkurser og påfølgende høy arbeidsledighet.
Nei, det er neimen ikke lett å være styrende politiker nå, noe som vises godt på meningsmålingene til Senterpartiet, hvor oppslutning er i fritt fall nedover i takt med renteøkningenes klatring oppover. Da er det godt å kunne kjøpe litt skog i Meråker for et par milliarder.
At det er nedgangstider, er hevet over enhver tvil og vi merker det alle sammen.
Noen av oss vil få det tøffere enn andre og noen bedrifter vil gå konkurs. I all denne elendigheten er det lett å glemme et par ting; for det første så er slike perioder uunngåelige og kanskje også nødvendige. Denne nedgangskonjunkturen kommer i kjølvannet av en veldig sterk oppgangskonjunktur der bedriftene har gått veldig bra og vi konsumenter har hatt veldig sterk kjøpekraftsutvikling. Alt dette sponset av korona krisepakker, rekordlave renter og offentlig forbruk.
Det har vært fest, og nå kommer dagen derpå.
For det andre så bør de som skriker høyest etter ulike tiltak huske at det kan argumenteres for at bedrifter og konsumenter burde ha satt av litt i gode tider for å dekke økende rentekostnader og uforutsette kostnadsøkninger som ekstreme strømpriser.
I prinsippet er det ikke statens ansvar å sørge for et økonomisk sikkerhetsnett for bedrifter som ikke er lønnsomme nok til å tåle kortvarige kostnadssjokk. Da ville vi hatt en situasjon der oppsiden med å drive egen virksomhet er privatisert og nedsiden er det offentliges ansvar.
Denne situasjonen kalles ofte for «moral hazard» og er en situasjon som oppfordrer til risikabel atferd fordi man selv ikke er eksponert for nedsiden av atferden. I en markedsøkonomi må og skal bedrifter få lov til å gå konkurs. Det er viktig fordi mesteparten av verdiforringelsen som inntreffer når selskaper går konkurs kan plukkes opp av andre eller utnyttes av andre.
Det å holde selskaper kunstig i live med subsidier er derfor en svært dårlig idé. Det er litt søtt å høre eksempelvis dagligvarebransjen som har skapt så mye rikdom for kjedeeiere og kjøpmenn, kreve strømstøtte fordi de ikke greier å flytte økte strømkostnader over på kundene. Dette samtidig som matvareprisene eksploderer mer enn inflasjonen i næringskjeden ellers. Allikevel vil nok press fra næringslivet og interesseorganisasjoner sørge for at en strømstøtte for næringslivet kommer på plass. Sånn er dessverre det politiske spillet. Ingen vil sitte igjen med svarteper så da kjøper vi oss litt godvilje.
Mitt tredje og siste poeng er at det finnes noen selskaper som ikke er så påvirket som etablerte aktører av nedgangstidene. Oppstartsselskaper er som gruppe utfordrere til det etablerte og de har mange karakteristikker som gjør dem bedre egnet til å lykkes når tidene forverres.
- De har nyere og mer kostnadseffektive forretningsmodeller – et klassisk eksempel er lavpriskjeder innen fly eller dagligvare.
- De er små og har lave kostnader – gründere spiller «the long game» og er villige til å ofre kortsiktig gevinst for framtidig suksess.
- De er flinke til å snu seg om raskt og finne midlertidig løsninger som får de over kneika.
Oppstartsselskapene og deres problemforståelse er derfor en sannsynlig løsning på alle krisene vi opplever om dagen.
Når vi subsidierer etablert næringsliv med strømstøtte og andre «krisetiltak», vil mange bedrifter klare seg i alle fall i det korte bildet. Baksiden av medaljen er imidlertid at selv om denne støtten redder selskapet, så vil det ofte gå dukken ved et senere tidspunkt.
Da har man kastet bort penger og fortrengt en nødvendig endring i næringsstrukturen.
Det er litt som en gammel skog der de store trærne dominerer. Det er viktig at skogeier forvalter skogen slik at skogen ikke vokser seg for tett. Da vil ingen ny skog få mulighet til å vokse og bli stor og sterk, som kan bidra til at resten av skogen klarer seg bedre på sikt. Plutselig står man der med skjegget i postkassa og en skog som ikke gror. En dag står de gamle træne der og råtner bort, og man risikerer å må felle alle sammen. Da står man der på «bar bakke» og må bygge opp skogen på nytt.
Og det vil ta tid.
