Da Elon Musk ble spurt om hvorfor den første kommersielle bilen laget av Tesla var en luksus sedan med skinnseter, lang rekkevidde og stor motor svarte han at det var fordi hvis ikke ville ingen kjøpe den. Svaret hans illustrerer problemet med adapsjon av ny bærekraftig teknologi. Alle vil ha nye nullutslippsløsninger, men ingen vil ha reduksjon i nytteverdi eller levestandard.

Det er nemlig to hovedretninger i synet på hvordan vi skal løse bærekrafts utfordringene vi som sivilisasjon står ovenfor. På den ene siden så finner vi profetene som retter pekefinger og krever umiddelbar stans i forbrenning av hydrokarboner og tilhørende utslipp. På den andre siden finner du teknologioptimistene som tror at menneskets evne til problemløsning gjennom ny teknologi og nye oppfinnelser vil igjen komme oss til unnsetning.

Hvis vi skal bruke historien som en pekepinn så har teknologioptimismene utvilsomt et poeng. Gjennom historien har menneskehetens undergang vært spådd av profetene utallige ganger og hver gang har teknologiske sprang og nye løsninger kommet oss til unnsetning. Mange har hørt om Thomas Mathus profetier om befolkningsvekst og matvareproduksjon og påfølgende fattigdom og hungersnød på 1700 tallet. Og hvem husker vel ikke ozonlaget som forsvant, men som raskt kom tilbake igjen? Hver gang dommedagsprofetene hamrer løs på krigstrommene, så har de tatt feil. Hvorfor skal det være annerledes nå?

Vel, sier profetene. Vi har ikke tatt feil, vi har bare bommet med timingen. Økt effektivitet i jordbruk har en øvre grense akkurat som man ikke kan løpe 100 meter på 0 eller minus sekunder. Dessuten så har mange av teknologiløsningene også negative effekter hvor konsekvensene ikke materialiserer seg før senere. Vi erstatter bare et problem med et annet dersom vi ikke tar tak i det grunnleggende problemet med overforbruk.

Svaret er vi trenger begge perspektiver. Vi trenger den oppvåkningen som profetene gir oss, men også tro på at vi som mennesker kan løse komplekse problemer når vi stilles ovenfor ulike utfordringer.

Og siden det å få kollektivt verdens folk og nasjoner til å enes om profetenes krav om forbruksreduksjon og reduserte levestandarder, må vi få til teknologiske løsninger som kan hjelpe oss på veien.

Så hvor skal disse løsningene komme fra? Kommer selskaper som Equinor, Norsk Hydro eller Kongsberg til å komme med disse løsningene? Antageligvis ikke. Selv om disse selskapene prøver å framstå som bærekraftige, så er det nok mer en følelse av at bærekraft er blitt et folkekrav som også disse selskapene må adressere, enn at de vil lede an i kampen for gode løsninger. Selv om de har stor gjennomføringskraft som når de må, så velger de det trygge foran det ukjente. Grunnen til dette er at disse selskapene ikke har noen tungtveiende insentiver som trekker dem mot investere i morgendagens løsninger. Selskapene er profitt maksimerende og dermed også kortsiktige av natur. Ytelse måles i kroner og øre, i aksjekurser og i topp og bunnlinjer. Dette er et konkurransedrevet miljø som hele tiden setter et press på stadig forbedrede prosesser og produkter. Disse selskapene blir derfor veldig gode på små inkrementelle innovasjoner, men tar i mindre grad stor teknologi risiko.

Så hvis ikke de etablerte, hvem? Det er her oppstartsselskapene kommer inn i bildet. Oppstartsselskapene har mange karakteristika som gjør dem mer egnet enn etablerte til å gi oss store og viktige innovasjoner:

1. Oppstartsselskapene er friere – Oppstartsselskaper har mindre krevende aksjonerer som ikke forlanger umiddelbare utbytter og avkastning. Aksjonærene i slike selskaper er innforstått med at de tar stor risiko når de investerer. De er dermed mer risikosøkende og ønsker seg mulig stor avkastning heller enn sikker lav avkastning.
2. Oppstartsselskapene har bedre tid – Siden oppstartsselskapene ofte er «bootstrapped» og ikke har store faste løpende kostnader. De har dermed ikke samme behov som etablerte selskaper har for inntjening. De kan dermed «rote» rundt lenger for å finne den beste løsningen på et problem så lenge aksjonærene og kreditorene holder dem i livet.
3. Mindset – Oppstartsselskapene er mer opptatt av selve problemforståelsen og løsningen og de har ofte mer eller mindre idealistiske opphav.
4. Nærhet til forskningen – Veldig mange oppstartsselskaper jobber i grenselandet mellom forskning og marked. Det er dagens forskning som er morgendagens løsninger.

I Norge har vi i dag fått opp en veldig bra struktur som oppstartsselskaper kan bruke. Gjennom offentlig støttede ordninger og i randsonen av disse, har det på få år oppstått et økosystem for å hjelpe morgendagens næringslivshelter fram. Det er etablert 33 mer eller mindre forskningsnære inkubatorer gjennom SIVAs inkubasjonsprogram. Ved siden av disse står flere spennende private initiativ, hvorav flere har fokus på bærekraft. Ved hjelp av Innovasjon Norge har man fått etablert flere private investeringskonsortier og instrument som utelukkende investerer i oppstartsselskaper. Det er etablert ordninger som knytter næringsliv og forskning tettere sammen.

Dette har gitt oss en rivende utvikling og stadig bedre resultater. For 6 år siden når jeg møtte oppstartsselskaper var de generelt sett ganske dårlige på det meste.

I dag leverer oppstartsselskapene de beste presentasjonene, de beste forretningsmodellene, har de mest sultne folka og de mest radikale og spennende ideene.

Vi har med andre ord kommet et godt stykke på vei. Ikke alle kan bli eller skal bli gründere. Det er en utsatt post. Men vi må legge til rette for at de gründerne vi har skal lykkes og at vi greier å forene oppstartsselskapenes mange positive egenskaper med de etablerte selskapenes gjennomføringsevne. Vi må sørge for at oppstartsselskaper får dekket sine behov – ikke ved å holde dem kunstig i livet, men ved å tilføre de ingrediensene som gjør at de raskere kan nå målene sine. Her er ikke bare penger, en heiagjeng og «ei hand å holde i» viktig. Viktigere enn noe annet er at disse selskapene får tilgang til den kompetansen de trenger når de trenger det og at de greier å holde på kompetansen gjennom selskapsutviklingen. Her spiller Abelia som representant for kunnskapsbasert næring og politikerne en viktig rolle. Kan vi gjennom «nudging» etablere ordninger som gjør det enda mer attraktivt å bli med i en spennende start up, så vil det kunne trekke mer hjernekraft over fra «skitten» industri til mer bærekraftig og framtidsrettet næring.